Perhaps tomorrow

One of the very first things a friend of mine liked to quote me on ad nauseam for years from the very early days of my skydiving career was that I reportedly had said that my goal was to becone a world champion. He was true. I had said just that. I had 15 jumps, or so. And I was hooked. Hooked on a feeling, I guess. It had slipped out a few years after I had said something else to my brother. Something I doubt that he remember, now. When I said it, we where both sort of joking, something we’ve always done. Perhaps one more than the other. But what I had said was that if I ever was found dead, and it looked like a suicide, it wasn’t.  Same here, he had said. Jokingly. I guess I have always been more of a contemplater, beneath the mask. A brooder. A ruminator. A ponderer. Like so many more of us. While keeping up appearances. As we’re all expected to do, I guess. More or less.. Behind a smile. Well, today I learned that an old skydiving friend, a hero, a world champion nonetheless, one who had reached his skydiving goals where I failed miserably, was finally done struggling with his life. Some of us struggle more with that, with life, and with the trying of living it, than others. Especially on the inside, perhaps. In us. And the sadness of seeing his picture today, at the top back then, back when, knowing what I know now, so little, struck. Hard. And deep. And I remembered my … promise … to my older brother from our earlier days of trying to live life. Ours. And I said, to myself, today, that the door out, the door that at times are a more real and present option out than at other times, is a door that will remain open, for now, as it has been for very long, but I will not walk thru it today just as I have not walked through it any other day. Perhaps tomorrow, but not today.

Especially not today.

Stokken

Det har gått mange år, nå. Siden hendelsen. Den ene av mange hendelser. Som fikk meg til å bestemme meg for aldri å stole på andre. Det var stupet fra fjellknausen, den gangen. Kameraten nedi kanoen hadde sagt at det ikke var noen fare. Han hadde stupt derfra mange ganger før. så jeg hadde kastet meg fra noe jeg anslo å være noen meter mer enn 10-metern. I perfekt balanse. Strakk armene foran meg. Svevde gjennom lufta. Så vannflaten komme. Grep med høyra rundt venstre hånds tommel og kjørte knyttnevene ned i det harde vannet. Kasplosh! Rett ned i vannet. Som en pil, en stokk.. Kom opp igjen omtrent akkurat der jeg hadde landet, med hodet først. Sparket borti noe hardt. Noe veldig hardt. Og konstaterte at det var en tømmerstokk som sto opp fra bunnen. Ble kald innvendig. Like kald som jeg ble noen år seinere da jeg med hjertet i halsen hjalp til med å få kameraten på landslaget opp fra vannet. Lealøs. Med brukket nakke. Han døde mange år seinere, muskelbunten fra dagen før det stupet. Jeg hadde dumt nok sagt at det sikkert var dypt nok. Dritdumt sagt, i forbifarten. Hadde jo aldri badet der. Ikke jeg heller. Men hva visste jeg? Det eneste jeg visste sikkert var at jeg hadde sagt noe som kanskje, antageligvis, ganske sikkert hadde bidratt til at han valgte å ta det stupet som endret livet hans. Og kanskje bidro på en eller annen måte til en forandring på mitt eget. Liv. Dumt, så klart. Drittdumt. Selv fikk jeg slite med en nakkeskade. En invalidiserende skade. I mange år. Men ikke like mye som hans skade. Nei, langtderifra. Og jeg hadde innsett at jeg plutselig var blitt kameraten som en annen absolutt ikke burde hatt tillit til. Ja, tenk om han ikke hadde hørt på meg, da. Ja, da hadde vi nok blitt det vi begge var emnet for. Noen år seinere. Det som vi forsøkte å bli, sammen. Verdensmestere. Men så var jeg dum. Dritdum. Et tankeløst sekund. Som i dag. Med samboer og barn. Hadde sett andre som stupte fra bryggen. Visste at det ikke var dypt der, nedenfor bryggen, men jeg visste ikke hvor dypt det var. Allikevel så valgte jeg å bryte kardinalregel nummer en når det gjelder dette med å stupe ut i vann. Man sjekker alltid dybden. Og etterpå så sto jeg iskald på bryggen. Hadde stupt flatt. Som de to andre jeg hadde sett. Og ikke som jeg pleier, dypt. Og, jo, det gikk heldigvis bra. Med meg. Flaks, tenker jeg, og tenker på hvor ille det hadde vært for samboer og barn å måtte fiske en nakkelammet far opp fra vannet. Iskald. Langt inn i sjelen. Hvor dum går det an å bli? Dritdum, tydeligvis. Stokkdum.

Det skal så lite til. Ikke mer enn et tankeløst sekund.

Alle disse (s)årene

Etter regn, sol. Ja, slik sies det. Eller også at "over skyene, skinner solen". Det gjør den jo alltid, også når ingen ser den. Men den er der, også når ingen tenker på den. Den bryr seg ikke om oss, den gjør bare jobben sin. Hvor jeg vil med dette? Nei, det vet jeg ikke helt. Eller, jo, jeg vet, men jeg har ingen plan for hvordan dette stykket skal bli til, nei, spesielt ikke ... nå. Så, vel, etter en lang periode, ja, kanskje til og med det meste av livet, og det helt uten å ha forstått det, før, så har jeg hatt det tungt. Vært stresset. Forsøkt å "klare brasene", takle det, stå på, bite ihop ... Ja. Men det skar seg. Langsomt. Langsomt skar jeg meg ... på (sic!) livets skarpe kant. Bak mitt smil. Uten å helt forstå. Uten å forstå, eller reflektere over, annet enn at det ville bli bra - livet - om jeg bare smilte, gjorde som jeg skulle og fulgte strømmen... Men sant skal være sant. Det både ble det, noe av det, ja, kanskje til og med ganske mye, og det ble det ikke, like mye. Og når man er som jeg er, eller kanskje ble, så er det litt for lett å skli på negative tanker langt uti hengemyra. Og det er der jeg havnet. Vet ikke helt når det skjedde. Eller når det begynte. Men nå er jeg godt på vei opp. Jeg vet ikke helt til hva. Men jeg er på vei opp. Opp til overflaten. Med munnen. Så jeg skal få spyttet ut sugerøret og trekke pusten, dypt og godt. Må bare få ut noen av disse kjøttkrokene som har dratt meg hit. Alle. Men det går bedre nå. Ja, det gjør det. Og om det er noe jeg har å si om dette, alle disse (s)årene, ja, så er det mye, mye mer ...

Gratis ebok

Gratis ebok til oppfølgeren kommer. Vær så god :)