lørdag 25. juni 2016

Stokken

Det har gått mange år, nå. Siden hendelsen. Den ene av mange hendelser. Som fikk meg til å bestemme meg for aldri å stole på andre. Det var stupet fra fjellknausen, den gangen. Kameraten nedi kanoen hadde sagt at det ikke var noen fare. Han hadde stupt derfra mange ganger før. så jeg hadde kastet meg fra noe jeg anslo å være noen meter mer enn 10-metern. I perfekt balanse. Strakk armene foran meg. Svevde gjennom lufta. Så vannflaten komme. Grep med høyra rundt venstre hånds tommel og kjørte knyttnevene ned i det harde vannet. Kasplosh! Rett ned i vannet. Som en pil, en stokk.. Kom opp igjen omtrent akkurat der jeg hadde landet, med hodet først. Sparket borti noe hardt. Noe veldig hardt. Og konstaterte at det var en tømmerstokk som sto opp fra bunnen. Ble kald innvendig. Like kald som jeg ble noen år seinere da jeg med hjertet i halsen hjalp til med å få kameraten på landslaget opp fra vannet. Lealøs. Med brukket nakke. Han døde mange år seinere, muskelbunten fra dagen før det stupet. Jeg hadde dumt nok sagt at det sikkert var dypt nok. Dritdumt sagt, i forbifarten. Hadde jo aldri badet der. Ikke jeg heller. Men hva visste jeg? Det eneste jeg visste sikkert var at jeg hadde sagt noe som kanskje, antageligvis, ganske sikkert hadde bidratt til at han valgte å ta det stupet som endret livet hans. Og kanskje bidro på en eller annen måte til en forandring på mitt eget. Liv. Dumt, så klart. Drittdumt. Selv fikk jeg slite med en nakkeskade. En invalidiserende skade. I mange år. Men ikke like mye som hans skade. Nei, langtderifra. Og jeg hadde innsett at jeg plutselig var blitt kameraten som en annen absolutt ikke burde hatt tillit til. Ja, tenk om han ikke hadde hørt på meg, da. Ja, da hadde vi nok blitt det vi begge var emnet for. Noen år seinere. Det som vi forsøkte å bli, sammen. Verdensmestere. Men så var jeg dum. Dritdum. Et tankeløst sekund. Som i dag. Med samboer og barn. Hadde sett andre som stupte fra bryggen. Visste at det ikke var dypt der, nedenfor bryggen, men jeg visste ikke hvor dypt det var. Allikevel så valgte jeg å bryte kardinalregel nummer en når det gjelder dette med å stupe ut i vann. Man sjekker alltid dybden. Og etterpå så sto jeg iskald på bryggen. Hadde stupt flatt. Som de to andre jeg hadde sett. Og ikke som jeg pleier, dypt. Og, jo, det gikk heldigvis bra. Med meg. Flaks, tenker jeg, og tenker på hvor ille det hadde vært for samboer og barn å måtte fiske en nakkelammet far opp fra vannet. Iskald. Langt inn i sjelen. Hvor dum går det an å bli? Dritdum, tydeligvis. Stokkdum.

Det skal så lite til. Ikke mer enn et tankeløst sekund.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar